Barne- og Likestillingsdepartementet har skrevet brev. Brevet er sendt til domstolene og NAV, til utenriksstasjonene og folkeregisteret. I brevet forklarer de hvilke lover som i dag gjelder for gavebarna, de hundrevis av sprell levende unger, naboen din, kanskje, nevøen din eller hun med de fine krøllene i klassen til datteren din, som har blitt til ved hjelp av surrogat.
Kort oppsummert sier norsk lov at det er surrogaten som er barnets mor. Kvinnen som ikke har noen biologisk tilknytning til barnet (husk at vi snakker om tantebarnet ditt. Eller hun søte i klassen.), som ikke har sett det siden hun fødte det, er hun som skal avgjøre om barnet skal få blodoverføring hvis det trenger det. Kvinnen som donerte egg og er biologisk mor, som har skiftet bleier og tørka spy, er ikke egentlig forelder. Barnet har ikke krav på å få treffe henne igjen hvis det blir skilsmisse i familien, har ikke krav på at hun betaler mat og klær, har ikke krav på arv hvis hun skulle dø. Nevøen din ditt kan når som helst fjernes fra familien din, og han får aldri se deg igjen, uansett hvor mye han gråter om natten. (Gjelder det ikke din familie, sier du? Det vet du ingen ting om, med mindre du var til stede under fødselen. Surrogati er så belastet at mange går med pute på magen.)
Videre sier norsk lov at det er den som er gift med barnets mor som er barnets far. Det er altså surrogatens ektemann, han som kanskje støttet henne i den selvstendige avgjørelsen om å gjøre det hun elsker, å gå gravid, for å hjelpe noen andre å få oppfylt drømmen om en familie, eller kanskje presset henne til å gjøre det hun kunne, gå gravid, for at de skulle få kjøpe hus, som skal avgjøre om barnet skal delta i vaksinasjonsprogrammet. Mannen som ga sin sæd og er biologisk far, som har båret hver eneste kolikknatt og sjekket skapet for monstre hver eneste kveld, er ikke egentlig forelder. Hun søte i klassen til datteren din har ikke krav på å få være sammen med faren sin, har ikke krav på å få bo i hans hus, har ikke krav på å få besøke bestemoren sin.
Dette er ikke papirbestemmelser. Folk skiller seg, folk dør, folk blir psykisk syke. Disse barna står rettsløse og helt uten beskyttelse. Blir de syke, er det ingen som kan få pleiepenger for å passe på dem, foreldrene deres har ikke krav på fødselspenger eller permisjon, så de får ikke leve trygt og rolig det første året som andre barn. Mange av dem vil faktisk oppleve å miste mamma eller pappa, å gråte i savn over bestemor, å ikke kunne være med på fritidsaktiviteter fordi mamma har ikke råd og pappa har ingen plikt til å betale noe som helst. Nevøen din. Hun søte i klassen. Så hva foreslår departementet at skal gjøres for disse ungene?
Jo, departementet anser at det hele er foreldrenes problem. De oppfordrer foreldrene til å oppsøke surrogaten og hennes ektemann, dra dem med seg til en utenriksstasjon, lytte til norske myndigheters forklaring av hva de sier fra seg (norske trygderettigheter, for eksempel) og skrive under på at mannen frasier seg farskapet og at kvinnen erkjenner den biologiske farens farskap og overlater foreldreansvaret til ham, og sist at hun samtykker til at hans kone får stebarnsadoptere barnet. Så skal de reise hjem og søke om stebarnsadopsjon.
Departementet syns også er foreldrenes problem om de ikke har råd til å reise, eller om surrogaten ikke lenger er å finne, eller om hun er død, eller om hun ikke vil treffe dem, eller om hun vil ha de norske trygderettighetene og slett ikke vil frasi seg morskapet. Det er også foreldrenes problem om de har skilt seg slik at stebarnsadopsjon ikke er mulig eller om en av dem er død. Foreldrene har altså på den ene siden ingen juridiske plikter eller rettigheter ovenfor barna, men pålegges på den andre siden å ta jobben og utgiftene med å sikre ungene juridisk.
Det ansvaret ER faktisk ikke foreldrenes. Norske barns rettigheter skal ikke være avhengige av innsatsen til voksenpersoner som ikke engang er juridisk ansvarlige for dem. Når staten velger å frata disse barna begge foreldrene, er det staten som får ansvaret for dem. Barn som er uten foreldre i Norge har krav på hjelpeverge eller verge, slik at det faktisk finnes noen som kan bestemme om hun skal få blodoverføring og være med i vaksinasjonsprogrammet. Det er denne vergen som skal passe på at myndighetene til en hver tid følger lovverket og at de dessuten vektlegger hensynet til barnets beste sterkere enn alle andre hensyn. For eksempel må vergen passe på at hjemmet barna bor i er godkjent som fosterhjem av den lokale barnevernstjenesten, som jo har omsorgsansvaret for foreldreløse barn. Og at det utbetales full fosterhjemsgodtgjørelse. Og at staten tar alle utgifter og alt arbeid knyttet til å gi barnet en familie.
Tror du jeg tuller? At jeg setter ting på spissen og overdriver for å få frem et poeng? Jeg gjør ikke det. Det er ikke mye å le av at hun søte med krøllene verken har foreldre som har mulighet til å ivareta interessene hennes, eller en verge som har fått i oppdrag å gjøre det. Det er lovbrudd. Det er ikke mye moro at nevøen din når som helst kan få livet sitt revet i filler fordi kvinnen som fødte ham syns norske trygderettigheter høres ut som en fin ting. Du kan velge å holde tanken på avstand, å ikke ta inn over deg hvilke menneskelige konsekvenser det er snakk om her, men konsekvensene blir ikke borte av det. Dette er alvor. For sprell levende barn du når som helst kan komme til å oppdage at du kjenner og er glad i.
Disse ungene må få verger, og så må de få foreldre. Og det er staten som har ansvaret for at det skjer. Lovverket har stjålet foreldrene deres. Da må staten gjøre foreldrenes jobb. BLD har ingen omsorg for dem. Jeg håper du har det, og at du vil arbeide for at de får oppfyllt rettighetene sine slik at de får det minimumet av juridisk beskyttelse som de har krav på.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar