Når staten stjeler foreldre, må staten ta foreldreansvar.

Barne- og Likestillingsdepartementet har skrevet brev. Brevet er sendt til domstolene og NAV, til utenriksstasjonene og folkeregisteret. I brevet forklarer de hvilke lover som i dag gjelder for gavebarna, de hundrevis av sprell levende unger, naboen din, kanskje, nevøen din eller hun med de fine krøllene i klassen til datteren din, som har blitt til ved hjelp av surrogat.

Kort oppsummert sier norsk lov at det er surrogaten som er barnets mor. Kvinnen som ikke har noen biologisk tilknytning til barnet (husk at vi snakker om tantebarnet ditt. Eller hun søte i klassen.), som ikke har sett det siden hun fødte det, er hun som skal avgjøre om barnet skal få blodoverføring hvis det trenger det. Kvinnen som donerte egg og er biologisk mor, som har skiftet bleier og tørka spy, er ikke egentlig forelder. Barnet har ikke krav på å få treffe henne igjen hvis det blir skilsmisse i familien, har ikke krav på at hun betaler mat og klær, har ikke krav på arv hvis hun skulle dø. Nevøen din ditt kan når som helst fjernes fra familien din, og han får aldri se deg igjen, uansett hvor mye han gråter om natten. (Gjelder det ikke din familie, sier du? Det vet du ingen ting om, med mindre du var til stede under fødselen. Surrogati er så belastet at mange går med pute på magen.)

Videre sier norsk lov at det er den som er gift med barnets mor som er barnets far. Det er altså surrogatens ektemann, han som kanskje støttet henne i den selvstendige avgjørelsen om å gjøre det hun elsker, å gå gravid, for å hjelpe noen andre å få oppfylt drømmen om en familie, eller kanskje presset henne til å gjøre det hun kunne, gå gravid, for at de skulle få kjøpe hus, som skal avgjøre om barnet skal delta i vaksinasjonsprogrammet. Mannen som ga sin sæd og er biologisk far, som har båret hver eneste kolikknatt og sjekket skapet for monstre hver eneste kveld, er ikke egentlig forelder. Hun søte i klassen til datteren din har ikke krav på å få være sammen med faren sin, har ikke krav på å få bo i hans hus, har ikke krav på å få besøke bestemoren sin.

Dette er ikke papirbestemmelser. Folk skiller seg, folk dør, folk blir psykisk syke. Disse barna står rettsløse og helt uten beskyttelse. Blir de syke, er det ingen som kan få pleiepenger for å passe på dem, foreldrene deres har ikke krav på fødselspenger eller permisjon, så de får ikke leve trygt og rolig det første året som andre barn. Mange av dem vil faktisk oppleve å miste mamma eller pappa, å gråte i savn over bestemor, å ikke kunne være med på fritidsaktiviteter fordi mamma har ikke råd og pappa har ingen plikt til å betale noe som helst. Nevøen din. Hun søte i klassen. Så hva foreslår departementet at skal gjøres for disse ungene?

Jo, departementet anser at det hele er foreldrenes problem. De oppfordrer foreldrene til å oppsøke surrogaten og hennes ektemann, dra dem med seg til en utenriksstasjon, lytte til norske myndigheters forklaring av hva de sier fra seg (norske trygderettigheter, for eksempel) og skrive under på at mannen frasier seg farskapet og at kvinnen erkjenner den biologiske farens farskap og overlater foreldreansvaret til ham, og sist at hun samtykker til at hans kone får stebarnsadoptere barnet. Så skal de reise hjem og søke om stebarnsadopsjon.

Departementet syns også er foreldrenes problem om de ikke har råd til å reise, eller om surrogaten ikke lenger er å finne, eller om hun er død, eller om hun ikke vil treffe dem, eller om hun vil ha de norske trygderettighetene og slett ikke vil frasi seg morskapet. Det er også foreldrenes problem om de har skilt seg slik at stebarnsadopsjon ikke er mulig eller om en av dem er død. Foreldrene har altså på den ene siden ingen juridiske plikter eller rettigheter ovenfor barna, men pålegges på den andre siden å ta jobben og utgiftene med å sikre ungene juridisk.

Det ansvaret ER faktisk ikke foreldrenes. Norske barns rettigheter skal ikke være avhengige av innsatsen til voksenpersoner som ikke engang er juridisk ansvarlige for dem. Når staten velger å frata disse barna begge foreldrene, er det staten som får ansvaret for dem. Barn som er uten foreldre i Norge har krav på hjelpeverge eller verge, slik at det faktisk finnes noen som kan bestemme om hun skal få blodoverføring og være med i vaksinasjonsprogrammet. Det er denne vergen som skal passe på at myndighetene til en hver tid følger lovverket og at de dessuten vektlegger hensynet til barnets beste sterkere enn alle andre hensyn. For eksempel må vergen passe på at hjemmet barna bor i er godkjent som fosterhjem av den lokale barnevernstjenesten, som jo har omsorgsansvaret for foreldreløse barn. Og at det utbetales full fosterhjemsgodtgjørelse. Og at staten tar alle utgifter og alt arbeid knyttet til å gi barnet en familie.

Tror du jeg tuller? At jeg setter ting på spissen og overdriver for å få frem et poeng? Jeg gjør ikke det. Det er ikke mye å le av at hun søte med krøllene verken har foreldre som har mulighet til å ivareta interessene hennes, eller en verge som har fått i oppdrag å gjøre det. Det er lovbrudd. Det er ikke mye moro at nevøen din når som helst kan få livet sitt revet i filler fordi kvinnen som fødte ham syns norske trygderettigheter høres ut som en fin ting. Du kan velge å holde tanken på avstand, å ikke ta inn over deg hvilke menneskelige konsekvenser det er snakk om her, men konsekvensene blir ikke borte av det. Dette er alvor. For sprell levende barn du når som helst kan komme til å oppdage at du kjenner og er glad i.

Disse ungene må få verger, og så må de få foreldre. Og det er staten som har ansvaret for at det skjer. Lovverket har stjålet foreldrene deres. Da må staten gjøre foreldrenes jobb. BLD har ingen omsorg for dem. Jeg håper du har det, og at du vil arbeide for at de får oppfyllt rettighetene sine slik at de får det minimumet av juridisk beskyttelse som de har krav på.

Kompetente lærere mobber ikke!

I avishaugen som lå på dørmatta mi da jeg kom hjem på søndag, lå en rekke artikler om lærere som mobber elever. Aftenposten dokumenterer at det skjer. Elevene og foreldrene det gjelder forteller at de føler seg både maktesløse og rettsløse. Barneombudet vil ha straffetiltak. Enkelte skoleeiere beklager, skolemyndighetene har ingen ting de vil si.

Jeg har blitt mobbet av min lærer. Og jeg har som lærer opplevd at elever har følt seg dårlig behandlet av meg. Jeg har sett medelever bli mobbet av lærere, og jeg har hatt kolleger som har mistet jobben på grunn av uakseptabel behandling av elever. Situasjonene har vært ulike på mange måter, men en ting har de felles: Læreren har manglet kompetanse og ikke klart å håndtere de utfordringene han/hun/jeg møtte. Klassen har krevd mer ledelse enn det læreren har klart å gi, elevene har trengt bedre tilrettelegging enn læreren har funnet rom for, eller fagstoffet har krevd kunnskap læreren ikke har. Skoleledelsen har lenge ikke vært klar over problemet, og når de blir gjort oppmerksomme på at det finnes et problem, har heller ikke de den kompetansen læreren mangler, slik at de ikke kan gi læreren nødvendig støtte og veiledning.

I den grusomme hjelpeløsheten som oppstår når man har verdens viktigste jobb og ikke klarer å gjøre den skikkelig, har læreren ikke klart å vise alle elevene at de ikke bærer ansvaret for at undervisningen ikke fungerer som den skal. Noen ganger har læreren selv ikke klart å huske på at det ingenting er elevenes skyld. Elevene står igjen med alt fra en følelse av at læreren ikke liker dem, til håndfaste, daglige bevis på at læreren hater dem.

Skal vi komme lærermobbing til livs, nytter ikke uthenging, sanksjoner og strenge pekefingre. Ingen av oss blir flinkere av å få beskjed om at vi ikke bare er inkompetente, men også slemme. Norge har dessuten så få lærere at å presse en lærer ut av jobben i praksis bare betyr å sende ham eller henne videre til nye elever. I stedet må vi sørge for at alle, både gamle og nye lærere, faktisk mestrer jobben de er satt til. Klasseledelse og klasseadministrasjon må bli egne fag ved alle lærerutdanninger, og alle gamle lærere må få etterutdanning i disse fagene. Nye lærere må få fordype seg i fagstoffet de skal undervise gjennom minst fem år på skole, og utdanningen må inneholde mer og bedre praksis enn i dag. For eksempel gjennom en ordning der betalte studenter delvis erstatter dagens skoleassistenter og får faglig veiledning av hver sin øvingslærer – som får betalt i studiefri når studenten har blitt dyktig nok til å overta undervisningen under stadig mindre tilsyn.

Dessuten må skoleledelsen få anledning og plikt til å følge opp undervisningen i alle klasserom. Rektor må kjenne alle sine læreres styrker og svakheter, og kunne organisere kurs og kollegaveiledning for å sørge for at alle ansatte klarer å utføre jobben de er satt til. Skoleledere må selv ha kompetanse i klasseledelse og klasseadministrasjon, og både ledelse og lærere må kunne få veiledning av psykologer og spesialpedagoger hvis enkeltelever eller grupper blir for vanskelige å takle. Vi må satse for å få en kompetent skole, fra bunn til topp, fordi det er den eneste måten vi kan være trygge på at vi sender unga våre til en skole som møter dem med kjærlighet, omtanke og respekt.

The cry of Winnie Mandela. Or that of a male stealing her voice.

Njabulo Ndebele’s ”The cry of Winnie Mandela” tells the story of four women who in different ways lost their husbands during the apartheid years of South Africa, and of these women’s conversations with the number one left-behind woman of that time, Winnie Mandela. It is wonderful literature. Ndebele is good, really, really good. It is also terribly male chauvinist and incredibly disrespectful.

Ndebele has some very clear sighted analyses of white versus black and owners of Anglo-Saxon culture versus everybody else. As the women he writes about are all black, this helps. Sadly, he really does not see women as equal to men, and so the rest of his project falls apart.

The stories of the four women are not exceptional or hard to believe in. They happened and happen every day, in so many places. Women marry, and they are left for studies, or work, or prison or another woman – or sometimes all of the above. But Ndebeles book the being left is all that defines the women. They may go mad or grow very successful, but this is hardly worth mentioning as the women are not objects of their own life. Only the missing male and how she deals with his being away is given importance – except, of course, for her relations to other males. Will she, or will she not, fall for the temptation of sleeping around (which of course will bring nothing but sorrow no matter what ways her husband is cheating on her, or how hard he has dropped her, she is a woman and God will punish her harder than any male)? Oh, the suspension!

Very soon I find that I could not care less about these husbands, their imperfections and cruelty, their absence. I want to know why the woman doesn’t buy herself a carrot if the need for a penis is so great, so that she can go on with raising her children, and I’d so love to know how she does that, or how she manages to open up that store, or what actually goes down when she breaks down. Sadly I’m told none of this, just the endless waiting and longing and thinking of the male, the center point of the universe.

So far the book is simply annoying. It is, after all written by a male, and it is not news that males tend to believe the universe spins around them. And as earlier mentioned, it is very well written, and whenever it speaks of race or culture, I find myself smiling and nodding. I think I might have forgiven Ndebeles disrespect of the four women. After all, he created them. It’s not like they’ll take offence.

But then he brings in the fifth woman, and I begin to feel slightly nauseous. This woman is not an invention of his. Neither is she dead. She is Winnie Nomzamo Mandela. A real woman at whom the unreal characters hurl accusations and pour disappointment. And through his characters Ndelebele imposes on her the same moral standards as he has imposed on them. Be chaste. Wait for your man. Put all your cunning into getting him back and receiving him in a way that will preserve your marriage and the social order of things. This is your only purpose.

Through his characters, Ndebele disguises the fact that Winnie Mandela was not a woman left in peace to wait for her husband’s return. She was a woman at war. She was harassed and beaten and tortured and exiled and bombed, not because she was anyone’s wife, but because she was a leader in her own right. She fought to hold ANC together in a time when all the leaders were undercover or in prison or abroad, and when those abroad had stopped communicating with those in prison and those undercover. She fought to keep the respect and loyalty of a people who kept sending their sons to war and were rewarded with nothing but more misery. She fought to keep herself alive, and her children fed and in school. She fought to keep control of an army of kids, too young to skip the country, old enough to travel it pretending to be a football club, to keep her informed, and to keep her safe.

Why is she asked to accept responsibility for the actions of her soldiers when the male war leaders have never been asked to own up to the crimes their armies committed? How can she be expected to fight the war that men fought with grown soldiers, AK47s and the support of the Red Army with nothing but a bunch of kids and come out cleaner, less dirtied than the males? I feel like giving this Ndebele fellow a good punch now. And still, it grows worse.

Ndebele insist in defining torture as the turning point in Mrs. Mandelas life. He chants the name of the torturer and gives as much details as he has managed to find about the time she was held under torture, laying it all out as if those days broke her, and all that she has been accused of later, the infidelity, the cruelty, is simply a reaction to the power yet another male holds over her. Mrs. Mandela herself has never said much about this experience, except that it was bad but others had a worse time of it. She has chosen not to give the torturer power over the rest of her life. Ndebele does his best to take that choice away from her. He cannot see her as driven by anything but male influence, and he refuses to accept that she may spin her own fate around something other than the power of males.

Actually, he is not able to accept that she may spin her own fate at all. Instead he tries to spin it for her, writing in her voice, presuming that he can understand how she feels, how she thinks, and believing that he is in his right to display these imagined thoughts and feelings to the readers. I wonder would he do the same to Desmond Tutu? To Nelson Mandela? To any male at all? Would he steal a man’s voice and pretend to speak for him? I very much doubt it.

Having finished the book, I believe that Njabulo Ndebele, vice-chancellor of the University of Cape Town and celebrated writer, is a prick. Still, I obviously owe the man. I haven’t felt this feminist in many, many years.

Skolen vår. Unga våre.

Marsdal rir igjen. Han sier ting i dagens Aftenposten som det jo igrunn er umulig å være uenig i. Det er klart det er politikerne som skal jobbe for skolen, ikke omvendt. Klart barnets utvikling alltid må være et mål i seg selv. Klart det er uakseptabelt at rektorer juger om spesialopplæringstilbudet på skolen og at lærere stryker fag fra timeplanen for å drille grunnleggende ferdigheter. Problemet er alt det Marsdal ikke sier.

Han sier for eksempel ikke at lærere som stryker fag gjør noe ulovlig og burde sparket på hodet ut av skolen. Eller at det at man må stryke fag for å få ålreite resultater på en prøve der nivået ikke er skremmende høyt, først og fremst forteller at man suger som lærer, eller at man har valgt å jobbe på en skole som ikke virker og ikke har hatt gøtts til å gjøre noe med det, heller. Lærere som gjør sånt ikke setter elevenes utvikling høyest. Derimot prioriterer de sin egen arbeidssituasjon, forholdet til sjefen, egoet sitt, æren sin, eller de behagelig frie arbeidstidene.

Han sier ikke at rektorer som juger når de rapporterer til PPT driver dokumentforfalsk og burde anmeldes. At det er et voksenansvar for alle som oppdager denslags - Magnus Marsdal inkludert - å ta ungas parti og leve med ubehaget når foreldre informeres, PPT får beskjed og skolen anmeldes for brudd på opplæringsloven og rektor for dokumentforfalsk. Nei, da, du får ikke dømt noen, men det ville nok hende rimelig mye sjeldnere etterpå.

Det verste er likevel at Marsdal ikke sier at barnas utvikling skal innebære læring og helst riktig mye av det også. Det er jo så mye som kan defineres som utviklende for barn. Det er jo riktig utviklende å tegne, og å fargelegge, og å klippe, så da er det vel greit å bruke en hel engelsktime på å tegne en katt (uten først å lære noe om ulike måter å gjøre det på, eller om katters anatomi), fargelegge den (uten å diskutere hva slags farger katter vanligvis har hvorfor de har utviklet seg sånn, hvordan pelsfarger går i arv og det merkelige at man kan klone en katt og få en som ser helt annerledes ut fordi ulike gener aktiveres), klippe den ut (uten å diskutere saksens historiske opprinnelse eller den estetiske forskjellen mellom papirkant og klipp på streken), og lime den inn i boka (uten å snakke om ulike måter å lage lim på, eller å bruke lim man har laget selv) og så skrive CAT under (uten å se på bruken av bokstaven c i engelsk og lære huskeregler for når c først uttales k og når vi sier s og filosofere over hvorfor noen språk skrives omtrent som de snakkes mens andre skrives som de ble snakket for mange hundre år siden). Og tro meg, det holdes mange tegne-farge-klippe-lime-CAT-timer i skolen!

Det er timer elevene lærer fint lite av, og der de utvikler seg langt mindre enn de ville ha gjort hvis de fikk være med mamma eller pappa på jobben. Eller bare ligge hjemme og lese gode bøker eller se Newton på tv. Og vet dere hva? Da foretrekker jeg langt drilling av grunnleggende ferdigheter. Jeg vil faktisk heller ha politikere som tvinger skolen til å jobbe for seg, enn som lar den seile sin egen sjø. Men aller helst vil jeg ha politikere som tør å styre skolen på den gode måten - ved å samle kunnskap om hva som gir god læring og så tvinge alle lærere og alle rektorer til leve opp til den standarden.

Barndommen varer ikke evig. Hver time i livet til sønnen min er dyrebar. Å sløse med hans tid er slemt.

Å stemme i Oslo

Det er ikke lett å stemme i Oslo. Det er i alle fall ikke lett å si høyt at man har tenkt å stemme Venstre. De blir så sinte, de rødgrønne, når de skjønner at man ikke har tenkt å hjelpe dem å overta byrådsmakta. Og jeg sympatiserer jo, for det ER et lite mareritt å ha FrP i byråd. Adecco-saken kunne for eksempel ikke ha skjedd uten dem. Og Tybring-Gjedda trenger jeg vel ikke si for mye om. Men er valget bare et valg mellom to onder?

Hvis det bare hadde vært to partier her i byen, AP og FrP, hadde jeg vel stemt AP, jeg også. I den sammenligningen kommer de jo heldig ut. Men ikke heldigere, likevel, enn at jeg kjenner hjertet synke i meg når meningsmålingene er røde. En ting er tanken på Rune G. som ordfører. (Jada, mange påstår at ordføreren ikke betyr noe, men jeg syns faktisk de tar feil. Det er en grunn til at tanken på Carl som byens ansikt gjør oss alle kvalme, og jeg blir ikke så mye mindre kvalm av tanken på Rune G.) En annen ting er den delen av politikken jeg er opptatt av. Jada, det er klart jeg vil ha ordna forhold på sykehjemmene og sånt, jeg også. Men det er jo ikke det hjertet mitt brenner for. Jeg bryr meg aller mest om skolen, og skolen ville seriøst ha lite godt av et byrådsskifte. Jeg syns faktisk det er helt riktig at ungdomsskolene får spesialisere seg, og at elevene kan velge mellom dem ut ifra egne interesser. Jeg syns Løkkaungene fortjener en skikkelig ungdomsskole, og jeg syns barn bør ha fritid, ikke heldagskole. Jeg syns jeg som foreldre får alt for lite info om hva ungen min lærer på skolen, og vil i alle fall ikke ha svakere krav til dokumentasjon. Jeg syns det er skandaløst at IOP-barna, de som ofte er fritatt fra prøver og som ikke får skriftlig halvtårsvurdering som andre, nå skal kunne gå et helt år uten å få en vurdering av fremgangen sin. I praksis betyr det at dersom opplegget PPT har godkjent ikke funker, eller dersom det ikke blir fulgt, vil ikke foreldrene få beskjed før etter at et helt år av barnets liv – 1000 undervisningstimer – har gått. Etter, selvsagt, de tre-fire årene det ofte tar før elever som trenger det får IOP.

AP er bedre enn FrP. Men når valget står mellom et byråd der Høyre har en viss kontroll på FrP og et der ingen har den ringeste kontroll på AP, blir det klin umulig. Jeg kan simpelthen ikke stemme – hvis ikke jeg stemmer på det partiet jeg er mest enig med og driter i hvilket byråd de støtter. Jeg mener, man kan vel ikke bare la være å støtte noe byrådsalternativ, heller, selv om jeg kanskje ønsker meg et parti som er nøyaktig så trassig. Venstre er ikke så trassige. Men de mener for det meste det jeg mener. Først og fremst at folk skal ha muligheter – men at man tross alt har et visst ansvar for eget liv, og dermed også bør få frihet – til å velge å la unger som syns AKS er slitsom gå hjem etter skolen, for eksempel, til å velge en skole som barna trives på og der de lærer det de helst vil. At ikke alle skal med – fordi noen av oss helst vil slippe. Av og til, i det minste.

Jeg er jo ikke enig med Venstre i alt. Jeg er for eksempel varm tilhenger av både eiendomsskatt og arveavgift. Men eiendomsskatt blir det altså ikke i Oslo uansett hva jeg stemmer på, og … vel det er jo ikke det som får blodet til å koke i meg, heller. Forbud mot tigging, derimot, får det til å koke i meg, for tiggere er mennesker, og de plager ingen. Del av den latterlig enorme rikdommen din eller vær kjip, men å forby dem er et jævla overgrep. Omtrent som å legge ned tilbudet til prostituerte fordi de som driver det ikke syns prostitusjonsforbudet er fornuftig. Det er en fin ting å kunne legge ned en stemmeseddel som vil bidra til at folk blir behandla som folk i byen vår.

Det blir faktisk fint å stemme. Selv om gamle venner skjeller meg ut for å ønske velferdsstatens undergang og holder meg ansvarlig for et eventuelt byråd med FrP i. Jeg har blitt beskyldt for verre ting.

Gavebarn

Det er ingen menneskerett å få barn, men det er en barnerett å ha foreldre. Når staten i disse dager fratar hundrevis av barn juridisk tilknytning til foreldrene sine, bryter de både barnekonvensjonen og menneskerettighetskonvensjonen, de setter hensynet til barnas beste til side, og de opptrer hinsides enhver fornuft.

Barna det gjelder lever som oftest i tradisjonelle kjernefamilier. Deres biologiske far synger nattasang for dem, og deres biologiske mor vekker dem om morgen, og så går de i barnehagen sammen med sine biologiske søsken. Gavebarna er ungene i den streite nabofamilien din, det er barna ungene dine leker med i barnehagen, det kan være barna til søsteren din. Det eneste som skiller dem fra andre barn, er at moren deres har mistet livmoren sin i en kreftsykdom, eller at hun har for kort livmorhals og har abortert femten ganger, eller at hun har endometriose og måtte fjerne livmoren etter at vevet spredte seg til bukhulen så hun nesten døde av bukhinnebetennelse. Hun kan ikke bære frem barn. De barna hun har er gavebarn, et resultat av at en annen kvinne har båret embryoet skapt av hennes egg og mannens sæd, i ni måneder.

Man kan mene mye om surrogassi. Men i Norge har vi, siden Venstre fikk de Castbergske barnelover vedtatt i Stortinget i 1915, hatt et prinsipp om at barn ikke skal straffes for sin tilblivelse. Det spiller ingen rolle om de er født i eller utenfor ekteskap, eller om de har to mødre, de skal ha de amme juridiske rettigheter som alle barn. Dette er ikke et prinsipp vi har klart å etterleve bestandig. Tyskerungene og taterbarna er eksempler på grupper av barn som har blitt behandlet dårligere enn andre utelukkende på grunn av hvem foreldrene deres er. I dag er det gavebarna som opplever denne typen diskriminering.

Frem til i nylig, har disse barna blitt registrert som barn av sine biologiske foreldre. Nå har imidlertid skattemyndighetene, i samarbeid med NAV, etter ordre fra finansdepartementet, sendt familiene beskjed om at registreringen ikke er gyldig, fordi den strider mot norsk lov. Barnelovens første paragraf fastslår nemlig at mor er den som har født barna. Med et pennestrøk er barna fratatt enhver juridisk tilknytning til det menneske de har halvparten av genene sine fra, som tok avgjørelsen om å sette dem til verden, og som har hatt omsorg for dem siden de ble født.

Det innebærer at de ikke lenger har rett til å arve sin mor, eller hennes familie. Hvis foreldrene skiller seg, har de verken rett til å få se sin mor igjen, eller til å få økonomisk støtte fra henne. Alle som har sett en stygg skilsmisse forstår at dette ikke er en hypotetisk problemstilling, og alle som vet noe om skilsmissestatistikk forstår at dette kommer til å gjelde flere av disse mange hundre ungene allerede i høst. Staten river familiene deres i stykker og etterlater dem morløse.

Allerede nå opplever barna absurde situasjoner. Noen av dem får ikke personnummer. Det spiller ingen rolle at de har en biologisk far, uten rugemor nekter NAV å registrere dem. Barna er papirløse og kan ikke begynne i barnehage, følge vaksineprogrammet eller reise utenlands. Samtidig truer NAV med å trekke foreldrene for retten – fordi de ikke har klart å skaffe barna sine et personnummer.

Statsråd Lysebakken sier han ønsker å løse saken, men at han må holde seg innenfor norsk lov. Men norsk lov er i strid med internasjonale konvensjoner som vi er forpliktet til å følge. Det fastslo Lagmannsretten i en dom allerede i 2009. Loven må endres. Men ettersom slikt tar tid, må det først og fremst finnes en løsning for de barna som i dag står rettsløse fordi myndighetene ikke liker måten de er skapt på.

Stebarnsadopsjon er foreslått. Problemet er for det første at stebarnsadopsjon vanligvis tar flere år, og for det andre at myndighetene, når de velger å kalle rugemor mor, er avhengige av hennes samarbeid i en adopsjonssak, selv om hun for flere år siden har frasagt seg foreldreskapet i en amerikansk domsstol. I de tilfellene hvor rugemor ikke ønsker kontakt, er død, eller har flyttet til et annet land og ikke er å oppdrive, vil det være umulig å gjennomføre en stebarnsadopsjon etter dagens retningslinjer.

Løsningen er enkel. Som i alle andre saker, må Norge anerkjenne andre lands rettskjennelser. Når en amerikansk rett har fastslått at rugemor ikke er juridisk mor til barnet, er hun ikke det. Dermed er barnet uten mor, og stebarnsadopsjon kan gjennomføres med fars samtykke alene. behandlingstiden i slike saker, som i lignende partnerbarnsaker, må ikke overstige to måneder.

Dette kan Lysebakken ordne i morgen. Barna har ikke tid til at han venter.

Kunnskapsbløffbløffen

Det har vært skrevet mye om nasjonale prøver og Osloprøver i det siste. Noe av det folk får seg til å si, ryster meg i det aller innerste av min lærersjel. For ikke å snakke om min yrkesstolthet.

Prøvene måler ingenting, hevdes det, for lærerne presses til å jukse av rektorer som er redde for å miste jobben og områdedirektører som er generelt udugelige og tror de styrer et konsern av fabrikker som produserer kunnskapsroboter. I tillegg til å være ubrukelige, tar prøvene masse verdifull undervisningstid, slik at de altså sørger for at elevene lærer mindre. Løsningen er selvsagt å fjerne prøvene.

Jeg veit nesten ikke hvor jeg skal begynne.

Det er riktignok sant at prøvene kunne vært bedre. Det ER oppgaver som åpenbart ikke måler det de skal måle. Når tegningen av et malerskrin ser mer ut som en datamaskin og en datamaskin ligner mest på et kassaapparat, og når en kopp og en topp har fått betegnelser som "krus" og "bluse", måles bare leseferdighet hvis læreren på forhånd har lært elevene ordene "bluse" og "krus", og vist dem tegningene og forklart hva det er bilde av. Det er ikke juks, det er nødvendige forberedelser for at prøven skal fortelle oss det vi vil vite om ungenes leseferdighet, ikke om deres billedtydingsevner eller forråd av arkaiske ord.

Problemet er at ikke alle lærere har gjort det. Det forteller oss at ikke alle lærere vet nok om testing til å forstå forskjellen på nødvendige forberedelser og juks.

Det er også litt kinkig at diktater er like fra år til år. Lærere veit hvilke ord som kommer, og det gjør det lett å jukse. Det er jo bare å lære ungene akkurat de ordene. Det er slikt lærere nå forteller at skjer. Ja, det vitner om at prøven kunne vært bedre. Men mest av alt vitner det om at vi har noen lærere som burde finne seg noe annet å gjøre. Problemet er nemlig ikke at områdedirektøren er sinnssyk eller at rektor er umoralsk. Problemet er at lærere må jukse for at elevene deres skal få gode resultater. Nivået på prøvene er faktisk ikke skremmende høyt. Det burde ikke være nødvendig å jukse for å gjøre det bra.

Dessuten er det slik at svakhetene, i alle fall ved de prøvene jeg har gjennomført, er få. Størstedelen av oppgavene er gode. Som oftest krever de at elevene faktisk kan det de skal kunne, og resultatene kan vanskelig jukses med. Derimot kan man drille i forkant av prøvene. Jeg har for eksempel kunnet gå til rektoren min og fortelle to av mine elever grunnet fravær og slikt ikke kom til å komme over kritisk grense på matteprøven med mindre de fikk ekstra oppfølging. Jeg anslo hvor mange timer jeg ville bruke på å lære dem det de ikke kunne, og jeg fikk de timene. Elevene fikk både kunnskapene og mestringsfølelsen. Hadde det ikke vært for prøvene, hadde de timene vært en fjern drøm, og ungene ville starta neste skoleår uten det grunnlaget de trengte for å mestre neste års pensum.

Dårlige resultater skyldes ofte faktorer som i utgangspunktet er utenfor lærerens kontroll. Spesialundervisning som ikke gjennomføres, elever med store behov som ikke får oppfølging fordi sosiallæreren er langtidssykemeldt, to nye elever fra en annen skole som ikke kan noe som helst, elever som ikke har mat, elever som sørger, elever som har styrtrike foreldre uten utdanning og ikke skjønner hva som er vitsen med å gå på skole. Men da er nettopp nasjonale prøver et verktøy til synliggjøring av problemet. En lærer som setter sin egen status høyere enn elevenes læring og heller jukser enn slenger resultatet av dårlig skoleledelse og manglende oppfølging i ansiktet på foreldre og rektor, burde ikke vært lærer.

Nasjonale prøver representerer en enorm mulighet for den enkelte lærer til å synliggjøre utfordringer - og å rette opp de verste skjevhetene som har oppstått i løpet av året. De måler i stor grad om ungene kan det de skal kunne, og de tvinger skoleledere til å ta grep slik at lærere kan få gjort jobben sin.

Prøvene er også en synliggjøring av lærernes dyktighet - eller mangel på dyktighet. En lærer som har brukt 1000 timer av livet til 28 barn uten at barna har lært å lese eller regne, som ikke så det komme allerede i oktober og gikk til rektor for å be om de nødvendige ressurser for å løse problemene, som ikke har hatt ekstraordinære foreldremøter for å legge frem problemene og lære foreldrene hva de kan gjøre for å hjelpe barna sine, burde ikke vært lærer. En rektor som har en slik lærer ansatt uten å oppdage det, gi veiledning og oppfølging, holde nøye øye med elevenes utvikling og om nødvendig gjennomgå en oppsigelsesprosess, burde ikke vært rektor. Og en områdedirektør som har slike rektorer under seg uten å gi dem veiledning og oppfølging og så videre, burde ikke vært områdedirektør. Skolen er tross alt ikke der for områdedirektørenes skyld. Eller for rektorenes eller lærernes. Den er der for barnas, og den tar ufattelig mange timer av livene deres. Tusen timer i året som de kunne brukt til å klatre i trær, lese bøker de liker, se morsomme ting på tv, spille dataspill, undre seg over verden og spille piano, tilbringer de med å bli styrt av en voksen, i flokk. Det minste de kan forlange er at de kommer ut av det med større kunnskap enn hvis de hadde ligget hjemme og lest Donald. De nasjonale prøvene er både lærerens verktøy for å sikre at det skjer dem alle, og foreldrenes verktøy for å kontrollere at så har skjedd.

Å fjerne de nasjonale prøvene hjelper ikke elevene. Eller foreldrene. Eller de dyktige lærerne som er mer opptatt av ungenes læring enn av sin egen status. Eller de dyktige rektorene som tar belastningen ved å gjøre noe når en av lærerne ikke fungerer i jobben. Eller de flinke områdedirektørene som backer rektorene sine, veileder dem og gir dem rom og tid til å drive god skole. Derimot er det en fabelaktig plan for å sørge for at de dårlige områdedirektørene, og rektorene, og lærerne, til evig tid skal få sløse bort tusenvis på hundretusenvis av årlige barnelivstimer på å sperre unga inne i et rom og så ikke lære dem noe.

Det er slemt, det.